En drøm jeg nesten glemte

Fra jeg kunne lese og skrive, hadde jeg en drøm om å leve av å skrive. Men følelsen av at jeg ikke kunne klare det, sammen med forventningene om å gjøre noe “fornuftig”, fikk meg til å legge drømmen på hylla. Alle har drømmer og ønsker – jeg tror vi er avhengige av det – men de fleste drømmer blir knust, eller overkjørt av nye, og det er vel en del av livet.

For å gjøre en lang historie kort: Livet har gitt meg mange slag i trynet, men totalt sett har det gått fremover. Jeg har endret kurs flere ganger – mest for å prøve å bli god nok, og noen ganger for min egen del. Forrige gang jeg endret kurs, gjorde jeg det for min egen del, men med støtte fra samboeren min. Håpet var at resultatet skulle bli et godt fundament for vår nye start.

Jeg begynte å studere som firebarnsmor, der den minste fremdeles var baby (jada, det er ingenting galt med viljen). Jeg liker mennesker, liker å hjelpe, liker koordinering, og har tro på at “vi” er så mye bedre enn “jeg”. Drømmen ble å jobbe innen HR. Jeg skal love deg, det har vært en kamp å komme seg gjennom bacheloren. Men jeg klarte det – jeg fullførte!

Så kom neste slag. Det var ikke bare kampen med studiene, men også mange skarpe svinger rundt meg samtidig. Hver sving hadde fareskilt, men jeg valgte å ignorere dem. Jeg kunne ikke bli “hun som roter det til igjen” og ikke få til noe. Så her er jeg da, ett år etterpå – arbeidsledig, med et skrikende behov for fast jobb, men med en kropp som ikke fungerer. De kaller det utbrent. Jeg hater det ordet, men jeg forstår det.

Når alle rundt meg, inkludert kyndig fagpersonell, sier at jeg ikke kan jobbe, får jeg lyst til å skrike. Forstår de ikke? Jeg skal være ærlig og si at jeg tror de har rett – til en viss grad – men jeg må motbevise det. Jeg har ikke noe valg, og jeg har i hvert fall ikke tenkt å gi meg uten å ha prøvd.

Så, etter en dag hos fastlegen, og en ny søknad skrevet i frustrasjon, slo det meg: Kan jeg gjøre dette på en annen måte?

Min første drøm (bortsett fra å bli prinsesse når jeg ble stor), mine mange slag i trynet, min interesse for å hjelpe, sammen med min akademiske kunnskap – kan jeg bruke alt dette til å lage min egen jobb?

Så her sitter jeg, skriver, med et ønske om å være her for deg. Jeg vet at jeg vil bli dømt. Jeg vet det finnes mange gode coacher, psykologer, familieterapeuter – ja, gud vet hva. Men jeg vil være meg. Jeg har bestemt meg for å ikke lese andres sider nå. Nå skal jeg lage denne bloggen og reflektere rundt stort og smått. Kanskje kan jeg få deg til å le, gråte, bli sint, føle deg sett – eller bare noe.

Jeg skriver for min del, fordi det hjelper meg, men også med et håp om at du kanskje føler deg litt mindre alene.

Jeg er ikke helsepersonell eller terapeut, men hvis du vil snakke med meg, skal jeg være her. Jeg har gitt denne bloggen navnet Herfra med en tanke om at du skal føle deg sett – ikke analysert – bare vite at det du og jeg kjenner på, er ekte.

Takk for at du leste!