En ny start, igjen..

Det er så mange følelser i sving. Og det skal det vel være, tror jeg.
Men hva skjer når man mister kontrollen over dem – og står midt i en storm man ikke vet utfallet av?

Hadde du sagt til meg at man kunne få feber og kaste opp bare fordi man gledet seg for mye, hadde jeg nok vært skeptisk.
Men jeg har sett det selv. Utenfor badeland. Før fotballcup. Før bursdagsselskaper.
Like sikkert som at bilnøkkelen er borte på de travleste dagene. Irriterende, men det er bare sånn det er.

Selv har jeg hatt mye angst. Ønsket om å bli "frisk" var der, men troen på at det faktisk kunne gå – og det å akseptere at jeg måtte gjøre jobben – var fraværende. Til slutt gikk det ikke lenger. Jeg gikk ikke på butikken. Ikke med buss. Jeg gikk ikke engang til postkassen alene. Jeg var fanget i meg selv. Det fantes alltid en unnskyldning for å si nei. Men sannheten var at jeg var redd. Redd for angsten.

Etter mange psykologer (som ofte forsvant etter ett år fordi de var under spesialisering), fikk jeg til slutt en eldre psykiater. Hadde du spurt meg da, ville jeg sagt han ikke var så god. Men jeg følte meg trygg. Det føltes ikke som han analyserte meg. Ikke som om jeg var en case i en lærebok.

En dag sa han: "Du må utsette deg for det som gir deg angst."
Jeg ble rasende. Forsto han ikke at jeg følte det som om jeg skulle dø? Han, med 40 års erfaring – burde ikke han vite bedre? Og hvem liker å få beskjed om at man må?

Men så sa han: "Hele tiden du har gått her, har du måtte si hei først. Du har måtte starte samtalen, selv etter 30 minutters stillhet. Du har til og med måtte velge om du ville ha ny time i morgen, eller om en uke. Du har øvd deg lenge på å må. Nå må du begynne å øve på å utfordre angsten."

Jeg ble sint. Men da timen var over, ba jeg likevel om en ny. Vi snakket ikke mer om det på mange uker.

Så en dag sa jeg: "Jeg har tatt bussen to stopp alene. Jeg har tatt den helt til sentrum – hvis det var lite folk. Og i dag skal jeg ta bussen hjem i rushtrafikken."
Han smilte. Jeg smilte. Kanskje var han fornøyd med seg selv og sin metode – men jeg tror vi begge smilte fordi jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle utfordre meg selv. Små skritt, hver dag. Forberede meg. Øve. Det gikk sakte – men det gikk fremover.

Det som virkelig forandret alt, var da jeg fikk mitt første barn. Han måtte ut. Ha mat. Bleier. Helsestasjonstimer. Jeg flyttet fokus fra meg selv til ham. Hans behov kom først – alltid. Jeg sier ofte at han er grunnen til at jeg ble frisk. Men innerst inne vet jeg at det var jeg som gjorde jobben. Jeg hadde akseptert ansvaret.

Årene gikk. Jeg bodde alene med barna, og angsten styrte meg ikke lenger. Så møtte jeg en mann. Kjekk. En sånn som gir sommerfugler i magen. Trygg, morsom, god å være med. Men han hadde et annet liv. Andre mennesker jeg skulle møte. Alt var nytt. Det føltes som en orkan rev meg løs fra alt jeg kjente. Angsten kom som en trailer i full fart. Jeg gikk mange runder med meg selv.

Til slutt tenkte jeg: Folk overlever orkaner. Da kan jeg det også.

Senere sa en håndleser til meg: "Du må ta flere sjanser." Hvis noe føltes vanskelig, skulle jeg spørre meg selv: "Hvis utfallet blir dårlig – klarer jeg å stå i det?" Hvis svaret var nei – vent. Hvis det var ja – hopp i det. Jeg hoppet. Det var verdt det.

I mange år så jeg på meg selv som kurert. Men etter langvarige påkjenninger kom angsten tilbake – som lyn fra klar himmel. Ambulanse. Sykehus. Korttidshukommelsen borte. Jeg ble redd. Hvorfor merket jeg ingenting på forhånd? Jeg pleide å kjenne det.

Det roet seg. Helt til ett år senere. Samme greia. Jeg var mest irritert – og flau.

Men nå? Fuck it.
Angst er en del av meg. Kanskje kommer det igjen – kanskje ikke. Jeg vedder på at det ikke var siste gang.

For meg selv, for barna mine, for venner og familie – velger jeg å tro at en ny start er noe positivt. Det er dritt å måtte begynne på nytt. Igjen. Men jeg tror det er verdt det.

Hva med deg? Har du kjent på noe av det samme?
Eller noe helt annet?
Del gjerne – jeg vil veldig gjerne høre.